Кристин, дочь Лавранса. Венец / Kristin lavransdatter. Книга для чтения на норвежском языке. Сигрид УнсетЧитать онлайн книгу.
så ned i barnets alvorsstive åsyn – da lo han litt og sa med en helt annen stemme:
«Vet du hvem det var som først fornam at Vårherre hadde latt seg føde. Det var hanen det; han så stjernen og så sa han – de kunne tale latin alle dyrene i den tiden. Så skrek han: Christus natus est!»[1]
Det siste gol han så likt en hane at Kristin kom til å skoggerle. Og det gjorde så godt å le, for alt det selsomme som broder Edvin nettopp hadde sagt, hadde lagt som en tyngsel av høytid over henne.
Munken lo selv:
«Ja. Så da oksen hørte dette, så tok han til å belje: «Ubi, ubi, ubi?»[2]
Men gjeten mekret og sa: «Betlem, Betlem, Betlem.»
Og sauen ble så lengselfull etter å se Vårfrue og sønnen hennes at han brekte straks: «Eamus, eamus!»[3]
Og den nyfødte kalven som lå i halmen, reiste seg opp og stod på føttene sine. «Volo, volo, volo!»[4] sa den.
Dette har du nok ikke hørt før? Nei, det kunne jeg tenke; jeg vet han er en dyktig prest, denne Sira Eirik dere har oppe hos dere, og vellært, men han kan nok ikke dette, for det lærer en ikke uten en farer til Paris —»
«Har I vært i Paris, I da?» spurte barnet.
«Gud signe deg, liten Kristin, jeg har vært i Paris og reist omkring i verden ellers også, og ikke må du tro annet enn at jeg er redd for djevelen og elsker og attrår som en dåre. Men jeg holder fast ved korset av all min evne – en får klenge seg til det som en kattunge til en fjel, når den er falt i sjøen —.
Enn du da, Kristin – hvordan ville du like det å ofre dette vakre håret ditt og tjene Vårfrue som disse brudene jeg har tegnet her?»
«Vi har ikke andre barn hjemme enn jeg,» svarte Kristin. «Så jeg skal vel giftes, kan jeg tenke. Mor har nok rede både kister og skrin med hjemmefølget mitt allerede.»
«Neinei,» sa broder Edvin og strøk henne over pannen. «Det er slik folk råder med barna sine nu. Til Gud gir de døtrene som er halte og svaksynte og stygge og lytte, eller de lar ham få tilbake de barna de synes han har gitt dem formange. Og enda så undres de på at det er ikke hellige menn og møer, alle som bor i klostrene —»
Broder Edvin tok henne med inn i skrudhuset og viste henne klosterets bøker som stod på en ramme der; det var de vakreste billeder i dem. Men da en av munkene kom inn, sa han han skulle bare finne et eselhode å tegne av. Baketter rystet han på hodet over seg selv:
«Ja der ser du frykten, Kristin – men de er så redde om bøkene sine her i huset. Hadde jeg den rette troen og kjærligheten, da sto jeg ikke slik og løy for broder Åsulv. – Men da kunne jeg tatt disse gamle skinnvottene og hengt dem opp på den solstrålen der —»
Hun var med munken over i gjestehuset og fikk et mål mat, men ellers satt hun i kirken hele dagen og så på hans arbeide og snakket med ham. Og først da Lavrans kom dit for å hente henne, mintes enten hun eller munken det budet som skulle vært sendt avsted til skomakeren.
De dagene hun var i Hamar, husket Kristin baketter bedre enn alt annet som hendte henne på den lange reisen. Oslo var nok en større by enn Hamar, men nu hadde hun sett en kjøpstad, så den tyktes henne ikke så merkelig. Hun syntes heller ikke det var så vakkert på Skog som på Jørundgård, enda husene var finere – men hun var glad hun ikke skulle bo der. Gården lå på en bakke, og nedenfor var Botnfjorden, grå og sørgelig med svart skog på den annen bredd, og bak husene stod skogen med himmelen like ned på tretoppene. Det var ingen høye og bratte fjellsider, sånn som hjemme, til å løfte opp himmelen høyt over en og til å lune og avgrense synet så verden ble hverken for stor eller for liten.
Hjemferden var kald; det var like opp under advent, men da de kom et stykke opp i dalen, lå det sne; så fikk de låne sleder og kjøre det meste av veien.
Med gårdhandelen gikk det slik at Lavrans overdrog Skog til sin bror Åsmund med løsningsrett for seg og sine etterkommere.
III
Våren etter Kristins lange reise fødte Ragnfrid en datter. Begge foreldrene hadde nok ønsket det skulle blitt en sønn, men de trøstet seg snart og fattet den inderligste kjærlighet til liten Ulvhild. Hun var et meget vakkert barn, trivelig, snill, glad og stille. Ragnfrid holdt så meget av dette nye barnet at hun ble ved å gi det die også det annet året det levde: derfor avstod hun etter Sira Eiriks råd noe fra de strenge fastene og gudfryktighetsøvelsene sine, så lenge hun hadde barn ved brystet. Ved dette og ved all gleden over Ulvhild blomstret hun opp, så Lavrans syntes ikke han hadde sett sin hustru være så glad og vakker og omgjengelig i alle de år han hadde vært gift med henne.
Også Kristin følte at det var en stor lykke de hadde fått med den lille spede søsteren. Tenkt over at morens tunge sinn gjorde det stilt på gården, hadde hun aldri; hun hadde syntes det var som det skulle være når moren opptuktet og formante henne, men faren lekte og skjemtet med henne. Nu var moren meget mildere mot henne og gav henne mere frihet, kjælte også mere for henne, og da la Kristin lite merke til at hennes mor også hadde meget mindre tid til å stelle med henne. Hun elsket da Ulvhild, hun som de andre, og var glad når hun fikk bære eller vugge søsteren, og siden ble det enda mere moro med den lille, da hun begynte å krype og gå og tale og Kristin kunne leke med henne.
Sånn gikk tre gode år for Jørundgårdsfolket. De hadde også hellet med seg på flere måter, og Lavrans bygde og forbedret meget på gården, for stuer og fehus var gamle og små, da han kom dit – Gjeslingene hadde hatt den bortbygslet i flere slektsledd.
Så var det ved hvitsøndagstider det tredje året; da var Trond Ivarssøn fra Sundbu med sin hustru Gudrid og sine tre småsønner og gjestet hos dem. En morgen satt de voksne i loftssvalen og talte sammen, men barna lekte nede i tunet. Der hadde Lavrans begynt å sette opp en ny stuebygning, og barna holdt på og krøp på det fremkjørte hustømmer. En av Gjeslingguttene hadde slått til Ulvhild så hun gråt; da gikk Trond ned og refset sønnen, men han tok Ulvhild opp i armene sine. Hun var det vakreste og snilleste barn en kunne se for sine øyne, og morbroren holdt meget av henne, enda han ikke var barnekjær ellers.
I det samme kom en mann over tunet fra bugården, dragende en stor, svart okse, men oksen var vond og ustyrlig og slet seg fra mannen. Trond sprang opp på tømmerhaugen, han jaget de større barn foran seg, men hadde Ulvhild i armen og sin minste sønn ved hånden. Da gled en stokk under føttene hans, Ulvhild falt fra ham ned på bakken, stokken skredde etter, rullet og ble liggende over barnets rygg.
Lavrans var nede av svalen i samme nu; han sprang til og ville løfte opp stokken; da kom oksen imot ham. Han tok etter dens horn, men ble stanget overende, da fikk han tak i dens nesebor, kom seg halvveis opp og fikk holdt oksen til Trond kom seg av forfjamselsen og svennene som løp til fra husene, fikk kastet remmer på den.
Ragnfrid lå på kne og prøvde å lette opp stokken; nu fikk Lavrans lettet den så meget at hun kunne trekke barnet frem og over i fanget sitt. Den lille jamret forferdelig da de rørte ved henne, men moren hulket høyt: «Hun lever, Gud være takk, hun lever —»
Det var et stort under at hun ikke var blitt helt knust, men stokken hadde falt slik at den hadde hvilt med en ende på en sten i gresset. Da Lavrans rettet seg opp igjen, rant blodet ut av hans munnviker, og hans klær var helt opprevne i brystet av oksens horn.
Tordis kom nu springende med et skinnlaken; varsomt lempet hun og Ragnfrid barnet over på dette, men det syntes som hun led utålelig pine bare de rørte det minste ved henne. Moren og Tordis bar henne inn i vinterstuen.
Kristin stod hvit og stiv oppe på tømmerhaugen; småguttene klynget seg gråtende til henne. Alle gårdens folk var nu stimlet sammen i tunet, kvinnene gråt og jamret. Men Lavrans bød at de skulle sadle Gullsveinen og en hest til; dog da Arne kom med hestene, falt han overende, idet han ville stige i sadelen. Da bød han Arne ri over