Heltens Oppdrag . Морган РайсЧитать онлайн книгу.

      KAPITTEL EN

      Gutten stod på den høyeste knausen i lavlandet i det vestlige kongeriket av Ringen, mens han rettet blikket nordover og så soloppgangen av en de første solene. Så langt han kunne se, var det grønne rullende fjell som hevet og senket seg lik kamelpukler i en serie av daler og fjelltopper. De glødende, oransje strålene fra den første solen svevde fremdeles i morgentåken, slik at de glitret og ga lyset en magisk følelse som stemte med guttens humør. Han våknet sjeldent opp så tidlig eller dro så langt fra hjemmet – og aldri hadde han gått så høyt opp før – dersom dette ble kjent så ville han oppleve hans fars raseri. Men på denne dagen, så brydde han seg ikke. På denne dagen så avviste han en million regler og plikter som hadde undertrykt han i hele 14 år. Ettersom denne dagen var annerledes. Dette var dagen da hans skjebne hadde ankommet.

      Gutten, Thorgrin av det vestlige kongeriket av sørprovinsen av klanen McLeod - var kjent blant de som likte han, ganske enkelt som Thor – den yngste av fire gutter, den minst likte av hans far, hadde vært våken hele natten i påvente av denne dagen. Rastløst og med trette øyne, hadde han ventet og viljet frem at den første solen skulle gå opp.

      Vernepliktsdagen. Det var den eneste dagen da Kongens hær oppsøkte provinsene og håndplukket frivillige til Kongens legion. I hele sitt liv hadde Thor drømt om ingenting annet. For ham betød livet en ting: å bli med i Sølvene, Kongens elitestyrke av riddere, som er utstyrt med den beste rustningen og de fineste våpene som fantes i de to kongerikene. Det var slik at ingen kunne bli en av Sølvene uten å først bli med i Legionen, som bestod av væreiere i alderen av fjorten til nitten år. Og dersom man ikke var en sønn av en adelsperson, eller en berømt kriger, fantes det ingen andre måter å bli med i Legionen på.

      Vernepliktsdagen var det eneste unntaket som hendte sjeldent og kun i noen år da Legionen trengte folk og Kongens menn saumfarte landet i søken etter nye rekrutter. Alle visste at bare noen få borgere ble valgt – og at de færreste vil faktisk klare seg i Legionen.

      Thor studerte horisonten nøye og så etter tegn for bevegelse. Sølvene, dette visste han, måtte ta denne veien, som var den eneste inn til landsbyen hans, og han ville være den første som fikk øye på dem. Saueflokken rundt ham protesterte i et kor av irriterte grynt som oppfordret ham å ta dem tilbake ned fjellet der gresset var mer spiselig. Han prøvde å stenge ut bråket og stanken. Han måtte konsentrere seg.

      Det som hadde gjort alt dette utholdelig, alle årene med å passe på flokken, det å være farens tjenestegutt, tjenestegutten for hans eldre brødre, den som ble brydd minst om, men som fikk de største byrdene, var tanken om at han skulle en dag forlate dette stedet. En dag da Sølvene kom, skulle han overraske alle de som hadde undervurdert ham og bli valgt av Sølvene. I en rask bevegelse ville han stige på vognen deres og si farvel til alt dette.

      Thors far, naturligvis, hadde aldri betraktet ham med alvor som en kandidat for Legionen – faktisk, hadde han aldri betraktet ham som en kandidat for noe. Istedenfor hadde hans far viet hans kjærlighet og oppmerksomhet til Thors sine tre eldre brødre. Den eldste var nitten år og de andre kun et år fra hverandre, noe som gjorde at Thor var minst 3 år yngre enn noen av dem. Kanskje det skyldes at de var like hverandre i alder, eller fordi de så like ut og ikke i det hele tatt lik Thor, at de tre holdt sammen, men så vidt anerkjente Thors eksistens.

      Det som var verre, var at de var høyere, mer bredskuldret, og sterkere enn ham. Thor visste at han ikke var kort, men følte seg likevel liten ved siden av dem. Han syntes de muskuløse benene hans var skjørbare i forhold til deres ben som var lik eiketønner. Hans far gjorde ingenting for å utjevne denne forskjellen—faktisk virket det som han nøt det—og lot Thor passe sauene og slipe våpene mens hans brødre kunne trene. Det ble aldri sagt, men alltid underforstått at Thor skulle tilbringe livet sitt på sidekanten, og bli tvunget til å se hans brødre utrette store ting. Han skjebne, dersom hans far og brødre fikk viljen deres, ville være å bli her, slukt av denne landsbyen, og gi hans familie den hjelpen de spurte om.

      Det som var enda verre, var at Thor merket at hans brødre, paradoksalt nok, var truet av ham, kanskje også hatet de ham. Thor kunne se det i hvert eneste blikk de gav ham og måten de beveget seg på. Han forsto ikke hvordan, men han fremtvang noe, slik som frykt eller misunnelighet hos dem. Kanskje det skyldtes at han var annerledes, ikke så ut som dem eller snakket på samme måte som dem; han kledde seg til og med ikke som dem. Faren lot brødrene få de beste tingene – de lilla og skarlagenrøde kappene, de glitrende våpene - mens Thor fikk de mest grove plaggene.

      Likevel gjorde Thor det beste ut av det han hadde, og fant en måte slik at klærne passet ved å knyte frakken rundt livet med et bredt belte, og nå som sommeren var her, kuttet han av ermene slik at de trente armene hans ble kjølt av brisen. Han hadde på ei skjorte av samme stoff som buksa. Buksa var hans